Vi har 8 tibber + en shiba boende hjemme hos oss, hvorav tre av tibbene er over 7 år. Rasmus fyller 11 år i januar, Solan 10 år i april og Emma har nettopp fylt 8. Det er tre spreke veteraner vil jeg si, selv om vi ser at alderen har begynt å sette sine spor. Spesielt på Rasmus. Litt stivere til beins er han, men ellers er han ”fit for fight”.  Han får fremdeles sine raptuser der han løper rundt som en tulling, han har en enorm appetitt (som yngre var han håpløs i matveien), og står klar i første rekke når vi skal gå på tur. Han er en enkel og grei hund på alle måter. Veldig snill. Han kjenner sin plass i flokken og er trygg på sin egen posisjon. Noen utstillingshund ble han ikke, selv om han klarte å få tre små cert. Men utstillinger var ikke det gøyeste han visste. Rasmus har vært veldig lite syk. Som valp fikk han mavekatarr som plaget han en stund. Da var jeg skikkelig redd for han. Men heldigvis så gikk det over. På sine eldre dager ble han plaget med prostata, og vi valgte da å kastrere han. Siden har han ikke hatt noen plager. Håper vi får beholde Rasmus i mange år til!

Solan merker ikke alderen noe særlig tror jeg – han er en evig valp. Eneste tegnet på at han trekker på alderen er at han er blitt grå rundt snuten, ellers er han sprek og fin. Han og Rasmus er veldig gode venner og vet hvor de har hverandre. Solan er mer usikker på Snorre, men det er heldigvis ikke de helt store konfliktene. Litt murring innimellom, men ikke noe slåssing. Solan er en kosegris! Som liten var han en liten ramp, og det er han fremdeles… Husker en episode der vi hadde glemt å fjerne en Nugatti-boks fra bordet. Den var plutselig borte og vi hørte noen mistenkelige lyder fra under sofaen. Skjønte ikke helt hvem synderen var – vi hadde flere kandidater, men da Solan kom frem med brystet dekket av nugatti så trengte vi ikke tvile på hvem synderen var. ”Straffen” ble dårlig mave i flere dager. Men tror ikke han lærte stort av dette...  Solan er også kastrert, grunnen er at han bare hadde én testikkel og en enorm lyst på damer!! Så stor var lysten at han én gang klarte å bite seg ut av en kjellerstue, og komme seg opp til leiligheten over der løpetispene var. Han kom seg ikke inn i leiligheten da heldigvis, men det var like før…

Det hører med til historien at kastreringen ikke dempet så mye på lysten. Han har tatt dyden på to av tispene våre etterpå – med heng!!! De så passe slukøret ut da, både han og tispene.

Solan la på seg ganske mye etter kastreringen og jeg var mange ganger fortvilet for verken mindre mat eller mer mosjon så ut til å hjelpe. Men – det lønner seg å være standhaftig. I dag er han akkurat passe.

Emma blir stadig tatt for å være valp. Hun er så liten og gjorde seg heller ikke særlig bemerket på utstillinger. Vi hadde jo store forhåpninger da lille Emma tok sitt første cert tre dager etter fylte 9 mnd, men det ble med det ene certet. På sin siste utstilling fikk hun ck og fin plassering med denne bemerkningen fra dommeren: ”Has a mind of her own as most women”. Dette sier vel alt om Emma. Veldig spesiell liten tass og en voldsom mammajente. Sitter hun ved siden av meg så nåde de andre… Emma er vår stamtispe. Etter henne har vi beholdt datteren Trixie. Emma er meget sær og liker seg egentlig best som alenehund, men har funnet seg en venninne i datteren. Hun er også begeistret for Snorre og Figo, og gjør seg veldig til for de to.

Det var et sirkus de gangene hun fikk løpetid. Hun var en skjøge rett og slett! Vi har hatt oss mang en latter over hvordan hun gjorde seg til. Puttet vi hannene i bur, så stilte hun seg rett utenfor buret med halen godt til side. Vi valgte å sterilisere Emma etter at hun hadde hatt tre kull. Hun fikk problemer med blødninger fra livmoren og var også ganske plaget med falsk drektighet. I dag slipper hun heldigvis de plagene, men gjør seg stadig vekk til for guttene, så gamle kunster er ikke glemt.

(Denne artikkelen sto i Tibbe Nytt nr 3 - 2007. Etter at artikkelen ble skrevet ble dessverre forholdet mellom Solan og Snorre forverret, og vi måtte sette Solan bort).