Vi fikk to kull med bare to dagers mellomrom i oktober-05. Det ene kullet besto av to tisper og to hanner, mens det andre kullet besto av fire hanner. Pappaen til alle sammen var vår hanne Bergrabbens Lord Byron O’lyngtunet ”Snorre”. Dette var første gangen vi hadde valper i det nye huset, og det var bare en sann fornøyelse. Ingen sykdom verken hos mødre eller valper. Vi har kanskje ikke det helt store sammenligningsgrunnlaget med bare fire kull tidligere, men det var en spesiell ro i begge valpekassene, en ro vi ikke har opplevd før i alle fall.

Valpene var ikke mange dagene gamle da pappa Snorre fikk hilse på de første gang. Dette måtte skje da mødrene var ute på en av sine korte ”tisseturer” for de ville neppe likt det. Vi passet ekstra godt på da vi slapp Snorre inn til valpene, men trengte ikke frykte noe. Han var sååå forsiktig! Snuste de litt på hodene og virket veldig god. Han fikk derfor hilse på de flere ganger i dagene og ukene som fulgte.

Da valpene var ca fire uker gamle, flyttet vi begge kullene ned i stuen, og der tilbrakte de ettermiddagene og kveldene sammen. På dagtid var de fremdeles atskilt, dette pga at vi ikke ville risikere at mødrene kjeftet på de valpene som ikke var deres. De gjorde nemlig forskjell på den måten disse to tispene – ikke tale om at de skulle amme den andres valper!

Den eneste som ikke gjorde forskjell var Snorre. Vi lot han få gå sammen med valpene, og passet bare på at han ikke herjet for mye med dem. En snillere pappa har vi ikke sett! Valpene kunne gjøre alt, bite han i ørene, dra han etter halen, ligge oppå han mens de bet i pelsen… Snorre kom ikke med et eneste knurr!

Snorre la etter hvert sin elsk på den ene tispevalpen Fia. Snakk om å ha sine favoritter blant ”barna”. Men det var ikke verre enn at da hun reiste så fant han seg en ny favoritt. Vi ble nemlig litt bekymret for dette – hvordan Snorre ville ta det den dagen hun reiste. Men ute av øye, ute av sinn.

Snorre tok etter hvert helt over oppdragerrollen av alle valpene for begge mødrene gikk lei. Et moderne kjønnsrollemønster kan man kanskje si. Mødrene følte vel de hadde gjort sin plikt. De hadde begge vært kjærlige og omsorgsfulle mødre, men mente nok at nå var det pappaens tur til å ta over. Han tok i alle fall rollen meget alvorlig. Så skulle man tro at lettelsen var stor da valp nr 8 reiste… Men det virket som Snorre var lei seg. Og da lille Figo kom tilbake etter fem dager var det en meget happy pappa som tok imot han.