Fødsel med komplikasjoner

En fødsel er aldri lik en annen - det fikk vi erfare da ene tispen fra vårt oppdrett, Nikita, skulle føde. Hun hadde vært frisk gjennom hele svangerskapet. Ikke dårlig i det hele tatt. Selv ikke rundt 3. ukers drektighet var hun kvalm og hun spiste godt hele tiden.

Vi hadde paret henne over flere dager så fikk ikke panikk da hun ikke kom til første termin. Men hun begynte å vise tegn på at noe var i gjære. Temperaturen hoppet opp og ned, var faktisk nede i 36,7 flere ganger så derfor begynte vi å lure om fødselen var nært forestående. Ikke ville hun ha mat heller. Så vi begynte å vente... men ingenting skjedde. Da hun var på dag 65 etter første paring, tok vi henne til dyrlege for en sjekk. Det ble tatt røntgen som viste at det lå to store valper inni Nikitas mage. Alt var vel med dem og moren. Og dyrlegen mente hun ville komme i gang innen få dager. Samme ettermiddag begynte Nikita å vise tegn på at hun ikke var bra. Hun begynte å grave litt, men peste ikke så mye (pustet fort). Innimellom slappet hun av. Natten var urolig, men hun slappet også av innimellom slagene. Etter hvert tiltok det mer og mer, så vi trodde valpene ville komme i løpet av morgenen/formiddagen.

I 13-tiden begynte hun å presse. Riene var uregelmessige til å begynne med og ikke så sterke, men utover ettermiddagen/kvelden økte de på. Vi ventet på at første blæren skulle vise seg, at vannet skulle gå, men ingenting skjedde. Syntes jo etter hvert dette tok litt lang tid så vi var i kontakt med dyrlegen, som mente at hun fremdeles var i oppblokningsfasen. Vi måtte bare passe på at riene ikke stoppet opp, de skulle bare øke på. Og det gjorde de også, men fremdeles ikke tegn til vannblæren. Siste gangen vi snakket med dyrlegen (i 20-tiden på kvelden) sa han at hvis ikke første valp kom innen 1 time så måtte vi komme.

Like etterpå oppdaget vi en blære...trodde først det var vannblæren, men inni blæren lå en liten hale... Da fikk vi lettere panikk. Nikita var sliten og riene i ferd med å stoppe opp, så da var det bare å komme seg til dyrlegen.

Det viste seg at valpen lå i seteleie med bakbeina godt oppunder kroppen + at den satt fast med albuene. Dyrlegen fikk den ikke ut. Det gikk hull på posen og legen mente den var død... Nikita fikk ve-drivende og legene gjorde klar til operasjon. Men - mot alle odds - Helena klarte det dyrlegen ikke klarte, nemlig å få valpen ut!! Og hun levde!! Var selvfølgelig svært medtatt og tilsynelatende livløs, men de klarte å få liv i henne etter mye frottering og massering. Det tok ikke lange stunden før hun fant patten.

Så ventet vi på valp nr 2. Hun kom mye lettere ut, men også hun var medtatt og hadde svelgt en del fostervæske. Hun gapte veldig lenge så vi trodde vel ikke hun skulle klare seg, men også hun kom seg etter mye jobbing. Men spise ville hun ikke. De prøvde i lang tid å få henne til å ta patten, men det ville hun ikke. Ikke før på natten, også det etter en del prøving og feiling, så endelig!

Nikita stakkars fikk en hard førstegangs fødsel dessverre. Men alt ville nok gått mye lettere hadde det ikke vært for at valpen lå så dumt til. Hun var naturlig nok veldig sliten og ville ikke vite av valpene først. Det virket som hun var litt redd dem, men dagen etter så våknet morsfølelsen for fullt.

Det endte bra tilslutt heldigvis! Men opplever vi noe sånt en annen gang så venter vi ikke så lenge med å komme oss til dyrlegen. Man lærer etter slike erfaringer.